Aldri i livet hadde jeg trodd at dette var noe som jeg skulle oppleve. Ingen hadde forberedet oss på det, og ingen hadde fortalt oss at dette skjer.
Tirsdag 27.10.09 var en dag jeg aldri vil glemme.
Day Care. Et skur med over 30 små barn og kun 3 voksne. Inne er det varmt og trangt om plassen. En benk ved veggen. Benken barnehagetantene legger de små barna når de skal sove.
Hvem skulle vel noen gang tro at et av de små barna aldri skulle våkne igjen?
Jeg får øye på en klesbylt på benken, men like etter ser jeg at det slett ikke er noe klesbylt, men et lite barn. Et lite barn som ikke er mer enn 6-8 mnd ligger der, på benken, på magen, med hode ned mot madrassen.
Ingen barn som sover ligger med hode ned mot puta.
Jeg tar tak i armen til barnet og snur det forsiktig rundt. Selv om hudfarga er mørk, er den lille hvit i ansiktet, og leppa er lilla. Ingen reaksjon. Ingen tegn til liv.
Tanker som "Dette kan ikke skje", "Slikt skjer bare ikke. Bare vent, snart våkner den nok", svirrer rundt i hodet. "Kjære Gud, la det leve!"
Men ingenting, bare et lite barn som ligger der livløst.
Kroppen min skjelver og jeg ser meg forvirra rundt. De andre ser ut til å ikke merke at noe er skjedd.
Det kjennes ut som en evighet, en evighet før jeg får kontakt med de som jobber der. Ting skjer, men ikke slik jeg hadde trodd.
Alt går så sakte og rolig. Ingen panikk, ingen sirener i det fjerne, ingen som prøver å vekke opp den lille, og ingen spørsmål.
Tantene vifter med lommetørkler for å skape litt luft til den lille, men det er forsent. Jeg har trekt meg unna, redd for å gjøre noe galt. Jeg prøver å spørre hva som har skjedd, men svaret kommer på swahili, men ansiktsutrykket sier alt. Den lille er død. Det er ikke noe å gjøre.
Livet er urettferdig.
Tanken slår meg etterpå. Hadde dette hent i en norsk barnehage ville politiet kommet, det ville blitt avhør og etterforskning. Ambulansen ville vært på plass ikke lenge etter.
Men her skjer det ingenting. Barnet blir bært bort bra Day Care'n og inn på kontoret. Ikke lenge etter kan vi høre ei dame som skriker høyt. Det stikker i hjertet, og tårene strømmer på.
Vi venter på at noen skal spørre hva som skjedde, at noen spør hvordan jeg fant den lille, men igjen, ingenting.
121 av 1000 barn som blir født i Kenya, dør før de er fylt 5. I Norge er det 4 av 1000. Er det rart ingen reagerte med skrik og panikk? Hvem klarer vell å planlegge hvor mange barn de skal ha når de vet at sannsyligvis vil en del av de barna dø før de blir stor?
Tisdag 27.10.09 ble dette lille barnet en del av den statistikken.
Vi kan dra hjem. Øynene er røde og hovne.
En tung og vanskelig dag på jobben, og et urettferdig liv. Men Gud så lille meg i all denne elendigheten. Han var med meg, selv om det ikke var jeg som hadde det værst. Dagens bibelord den dagen var fra
1.Tessalonikerne 4.13-18. Gud er stor.
